Rudi RecordsCreative Music and Adventurous Jazz

Salt Peanuts review (Denmark) | Neuroplastic Groove

Porta Palce Collective, Neuroplastic Groove, Rudi Records 2016

Stadig dukker det opp ensembler og musikere som tar den nyere jazzen et lite stykke lenger. Enten finner de på noe nytt, eller de er teknisk briljante, eller treffer ett eller annet hos meg som lytter som overrasker og gir meg energi og et kick. Porta Palace Collective gjør ingen av disse delene, men de får meg til å stoppe opp, lytte og tenke meg om (noe mange mener jeg skulle gjort mye oftere).
Kollektivet består i utgangspunktet kun av trompeteren Johnny Lapio, tenorsaksofonisten Giuseppe Ricupero, bassisten Gianmaria Ferrario og Fender Rhodes-spilleren Lino Mei, men på denne innspillingen, som de har gjort i Torino i Italia, har de fått med «feriegjestene» Natsuki Tamura (trompet, harmon, toys), Satoko Fujii (piano), Jimmy Weinstein (trommer), Giancarlo Schiaffini (tb) og vokalisten Lilly Santon, i en himmelstormende innspillingen, hvor alt er lov.
Det starter pent og pyntelig med elpiano i en slags Chick Corea-sjanger i tittelsporet «Neuroplastic Groove», før vokalisten Lilly Stanton ler seg gjennom åpningen av «E Lei Non Disse Molto Altro», før de andre musikerne kommer smygende. Eller smygende er feil begrep. De kommer stormende med et solid frijazzbudskap i horna, og «peiser på» som skulle de ikke ha gjort noe annet hele livet. Og det er tydelig at i alle fall Santon liker det som skjer, for låten ender ut med at hun fremdeles ler godt.

«Fantasy» er en typisk låt fra et litt større ensemble, og kan innimellom sammenlignes med gamle Vienna Art Orchestra.

Derfra går det over i «Micro Texture And Low Cluster», hvor man lurer på om noe er galt med platen eller spilleren i starten. I et drøyt minutt høres bare en enslig tone, lavt, før musikerne smyger seg fram (og her smyger de seg virkelig fram). Denne drøyt ni minutter lange låten gjør ikke mye av seg, før Fujii legger noen akkorder etter nesten fire minutter. Men selv om det ikke skjer så mye, er det spennende å følge de små endringene og lydene som kommer smygende. Og etter hvert vokser låta seg stor og sterk ved hjelp av Fujiis tyngre og tynge akkorder.
«Leaders» åpner med Santons ordløse sang, som utvikler seg til et frijazz øs, vi virkelig kan like, før de tar det helt ned igjen med en trommehvirvel… før de igjen pøser på. Men de tar det ned igjen, og noe som nesten høres ut som fuglekvidder overtar, og man blir sittende helt ytterst på stolen å følge med.
Så glir de rett over i sistelåta «Come Se Fosse Autunno», som er en svevende og flott sak, hvor man virkelig kan høre at kollektivet leker seg. Her swinger det upåklagelig, musikken er morsom og det er mye kreativt som kommer ut fra de forskjellige instrumentene.
Jeg har sjekket plateselskapet Rudi Records, og funnet flere plater der, som befinner seg i samlingen min. Så nå er det bare å hive seg over arkivet, for ved siden av «galskapen» til Porta Palace Collective, er jeg sikker på at det forefinnes flere morsomme ting på den labelen, som for eksempel platen Live in Sant’Anna Arresi 2013» med Dinamitri Jazz Folklore & Amiri Baraka, som vi anmeldte her på salt-peanuts.eu for en stund siden.
[Jan Granlie, Salt Peanuts]

Get updates, sales and special
offers from Rudi Records

Latest Videos

 

 

This site uses cookies, including third parties cookies. Continuing navigation on this site acknowledge it will be used.